Tilbake

Tenestgjenta på Prestgarden

NORSK ORIGINAL

Tenestgjenta på Prestgarden. Det går ei forteling om ei gjente som tente på Prest- garda for lenge, lenge sia. Ho kom rekande til bygda og gjekk frå gard til gard, heimlaus og sturen så det såg ut til å vera noko som tyngde ho sterkt. Til slutt kom ho til Prestgarden, og presten tykte synd i ho og stedde ho til tenestgjente. Og der vart ho. For ho var svært flink i arbeidet, og vart godt likt. Men still og sturen var ho stødt. Folk hadde som ein ågå (age) for ho, så ingen gjekk nærare inn på å få greie på kva folk ho var av, eller kva ho var så sturen for. Ho fekk gå for seg sjøl. Men ein dag vart sakte presten forundra. Det var ved- laust inne, og han skulle havt ved åt omna sine. Han nemnde det åt gjenten som sto der med noko arbeid i hendom som ho ikkje kunne sleppe. Ho såg fort ut gjen- nom glaset, og da presten au såg ut, vart han var at ved og vedfliser dansa rundt på garden og kom inn og fylte vedkassa på ein blunk. Ein annan gong hende det noko ute på gjordet. Det var i slåtten, og gjenta var med og raka. Det var varmt og turt i veret, og karan' bad ho gå inn etter drikke åt dei. Men da spurde ho berre om å få låne ein tollkniv, så skulle det bli drikke å få. Ho fekk kniven og stakk han inn i ei stor gran der, og da kom det fossande ned i eit spann som ho heldt under. Da karan' skulle smaka på det, var det øl i spannet. Presten fekk greie på dette, og han skjøna at gjenta kunne meir enn andre. Så ville han setja ho på prøve, og ein gong dei var åleine, spurde han om ho kunne mjølke ei ku i grannegarden der ho sat. "Jau da," sa ho, og så fann ho seg ei bytte og ein kniv som ho sette i ein sprikk i veggen, og til å mjølke. Da ho hadde drivi på ei stund, stana ho brått og sa: "Nå kan eg ikkje mjølke lenger, for da mjølkar eg blod." Presten bad ho berre mjølke viare. Men da var ikkje mjølka rein. Så slutta ho att og sa: "Nå toler ikkje kua meir. Mjølkar eg len- ger, så døyr ho." "Berre mjølk du," sa presten. Morgon' etter var det stroke med ei ku i grannegarden. Nå visste presten at ho var heks, og slik var det den tia at hekser skulle brennast. Men presten hadde fått godt åt gjentun, ho hadde vore så flink i stellet og bore seg så fint åt elles at han var riktig lei seg for at det skulle gå så med ho. For å sleppe å ha ho på bålet, gjorde han det på ein annan måte. Han lurte krut inn i erman' hennar ei natt og tente på, og gjenta sette livet til med det. Så tok presten oska og det som var att av ho, og grov det ned på kyrkje-garden. Og tri torsdagskveldar etter gjekk han bort på grava hennar og bad til Gud at ho måtte bli frelst. Men tridje gongen han var der, høyrde han ei røyst som sa: "Det som ein gong er bortgjeve, kan ikkje eg ta att."
Informasjonom sagnet og kilden