Tilbake

Tater

NORSK ORIGINAL

Tater. I Elvrom va de gammalt attende e taterslekt som vart kalt før Gjøa-følje. Gamlemora i følje hette Gjøa, å ho hadde alle døtten' å sønna me seg. Døm høllt tel oppi en ås, å segne førtæl at røken frå varmsta'en gikk jønnom en murgang ne i et tjenn. De var før at ingen skulle sjå døm. Men tel slutt vart denna taterslekta drøpin før alt de vonde døin gjorde. Bygdefølke sekte døm ne i tjenne, men ho Gjøa fekk døm itte live tå. Ho drokne itte. De førtæls at ho hadde gått oppå vassflata. Men tel slutt vart a brent. De vart att bære e lita jinte tå hele Gjøafølje. Den syntes presten synn på, å så to'n a tel seg. En efta gikk presten å leide jintongen ute på jor'e. Ho var itte mer hell ti år den gongen. Me ett så stante ho å sa tel presten: "Trur du at je sker få alle hesta som denna kar'n pløier me, tel å detta åver enne?" "Nei, det tror jeg ikke," sa presten. Men han hadde itte mer enn såvidt fått sagt de, så datt alle hesta på én nær. "Men det blev nu en igjen," sa presten. Han vart mer enn rædd. "Ja," svara jintongen, "de er førdi at de er frums tel kar å frums tel hest, å flaurogn tel sælapinner." Presten riste på hue, å ville væta hå de var før nåe. "Jo, frums tel kar å frums tel hest, var at døm var den fyste mora hadde fødd. Å flaurogn var rognen som hadde vøksi på granstamma," svara jinta. Me flaurogn kunne en gjørå hå en ville. Da presten å jinta kåm tel grinnstølpen, så sa a: "Trur du at je sker klare å mjølke grinnstølpen der?" Å strast ga ho seg tel. Mjølka rann frå stølpen, men om e stønn så kåm de blo'. Presten ba ho kjære vene å hølde opp. "Je har nukk mjølke før lenge nå," sa ho. Å om du trur meg hell itte, så var de kua åt husmannen ho høllt på å mjølke ihæl. Da jinta vart større, vart a enda verre i slike kånster. Tel sist vart a brent som heks.
Informasjonom sagnet og kilden