Tilbake
Sitering
Kort referanse
Solunnkjerringa. Norske sagn, ID 53623. https://www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn/index.php?id=53623
Utvidet referanse
Solunnkjerringa. Norske sagn, ID 53623. ML category: ml6045 (Huldrehornet (Draugen i Vallarhaugen)). Place: Byneset. County: Sør-Trøndelag. Archive signature: NFS Allers, nr. 6. Digital source: https://www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn/index.php?id=53623 Explorer record: https://ul-dhc.github.io/norwegian-folk-legends/legends/53623/
Solunnkjerringa.
NORSK ORIGINAL
Solunnkjerringa.
Solunna heter en bratt bakke på vestsiden av Byneshalvøen. Den ligger slik at solen aldri kommer til der, og av det har vel bakken fått sitt navn. Inne i fjellet, omtrent midt i bakken, bodde det før i tiden ei trollkjerring, Solunnkjerringa som hun blev kalt.
Så var det tidlig en juledags morgen engang for lenge siden at kirketjeneren på Løvseth skulde ri til kirken for å gjøre i stand til gudstjenesten. Mens kirketjeneren red opover Solunna, åpnet bergveggen sig plutselig, og ut av revnen kom Solunnkjerringa. Den brunspraglete hesten hoppet skremt til siden, og kirketjeneren korset sig. Men trollkjerringa var blid hun, holdt frem et beger og spurte om karen ikke vilde smake på juleskjenken hennes. Kirketjeneren forstod at det var ugler i mosen, og han skulde nok vare sig for å drikke trollmjød, tenkte han.
Han tok imot begeret, men slo drikken ut av det bak sig og satte sporene i hestebuken. Uheldigvis traff et par dråper baken på hesten, og mer skulde det ikke til for at hårene på baken sviddes av, og kjøttet under blev brent. Solunnkjerringa blev fykende sint over at kirketjeneren forsmådde drikken hennes, og ropte truende efter ham: "Bi, bi, til jeg har fått på meg trillbroka mi!" Dermed sprang hun inn i berget igjen, trakk på sig trillbroka, og likt et hjul rullet hun bortover landeveien i veldig fart efter kirketjeneren. Denne skjønte at det eneste som kunde redde ham nu, var å nå kirken før trollkjerringa, og få ringt med klokkene. Det gjaldt livet for ham. Han jaget på hesten alt han kunde, og det lyktes ham i siste liten å nå kirkedøren; men da var hesten hans også helt segneferdig. Han sprang inn i kirken, grep klokketauget, og så klang kirkeklokkene høit og klart gjennem morgenstillheten. Solunnkjerringa var akkurat kommet på bakketoppen overfor kirken da lyden nådde henne, og som den ekte trollkjerringa hun var, tålte hun ikke den klangen og falt om ved veikanten, forvandlet til en sten.
Og kommer du til i Bynesset, så kan du få se fjellsprekken i Solunna, hvor kjerringa kom ut, og stenen hun blev forvandlet til, som den dag i dag kalles for Solunnkjerringa.