Tilbake

Uten tittel

NORSK ORIGINAL

En Gut saa engang sin Madmoder sad i Peisen og smurte Limen sin og tvende Brødskorer. Hun vidste ikke andet, end at han sov, men han havde Øinene godt om sig Gutten. Hun smurte og smurte baade op og ned og da hun var færdig satte hun sig skrævs paa Limen med en Brødskore i hver Haand og raabte: Herup og herut! herup og herut! ikveld veilt, imorgo heilt! Derpaa fór hun op igjennem Skorsteenspiben, og væk var hun med det samme. Gutten laag og tænkte paa dette og undredes over hvor let det gik for Kjærringen at komme afsted; han havde ogsaa stor Lyst til at see hvorledes det hang sammen med disse Reiser igjennem Skorsteenspiben; saa stod han op, fik fat paa en Lime, fandt Smørelsehornet og begyndte at smøre ligesom han havde seet sin Madmoder at gjøre, og da han havde smurt baade vel og længe satte han sig paa Limen og sagde saa som han havde lært: Herup og herut, herup og herut! i kveld veilt, imorgo heilt! Husk! i det samme blev han saa let som en Fjer og føg op gjennem Skorsteenspiben. Han kom da ganske rigtig til Blaa- kollen, og der traf han et vakkert Selskab skal jeg tro. Der var baade hans Madmoder og mange andre Kjærringer, som holdte et syndigt Huus, revest og slogest saa at Fillene fløi af dem. Der sad ogsaa midt iblandt dem en forfærdelig styg Mand, som nok var den Onde selv; han havde en stor Bog, hvori han indskrev de nykomne Koners Navne med deres eget Blod. "Hvorledes er du kommen her?" sagde han til Gutten. Han havde saa fælt Maal, at Gutten gryssede da han hørte det. "Aa jeg gjorde som Madmor min gjorde jeg," sagde Gutten. "Ja saa faar jeg skrive dig ind i Bogen min da siden du er kommen her," sagde Styggingen, og spurgte hva Gutten heed. "Aa nei jeg kan nok skrive selv jeg," sagde Gutten. Saa tog han Bogen og skrev Jesu Navn. Da blev der en umaadelig Støi og de vilde faket Gutten og plukket ham smaa, men han satte sig paa Limen og for afsted høit i Luften, og det gik som det var smurt. Da han saa kom hjem og Manden var staaet op om Morgenen, sagde han til ham: "Du har nok en Troldkjærring til Kone du." "Nei jeg veed ikke noget om det," sagde Huusbonden, "og kan heller ikke tro det." "Ja pas nu bare paa næste Thorsdagskvæld," sagde Gutten, "naar du vel har lagt dig og sovet en Stund, kjend saa efter om ikke Kjærringen din er kold." Manden saa gjorde, og da fandt han at hun var kold som en Iis helt igjennem. Da blev han saa sint at han tog og kastede hende langt bort paa Gulvet, men da han skulde see til saa var det Huggestabben hun havde klæd ud og lagt i sit Sted, da hun selv for afsted til Blaa- kollen. Jo, det var da ganske rigtig en Troldkjærring den stakkels Mand havde faaet fat i.
Informasjonom sagnet og kilden