Tilbake
Sitering
Kort referanse
Kvænflaaget. Norske sagn, ID 54042. https://www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn/index.php?id=54042
Utvidet referanse
Kvænflaaget. Norske sagn, ID 54042. ML category: ml8000 (Utfor stupet). Collector: Lyder Kvantoland. Place: Salten. County: Nordland. Archive signature: NFS Lyder Kvantoland s. 25ff. Digital source: https://www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn/index.php?id=54042 Explorer record: https://ul-dhc.github.io/norwegian-folk-legends/legends/54042/
Kvænflaaget.
NORSK ORIGINAL
Kvænflaaget.
Tætt indfor Leivsæt gaard i Saltenfjorden ligger Kvænflaaget. Dette navn har det faat av følgende fortælling, som skal være virkelig foregaat.
Det var engang, - paa vinters tid var det – en flok kvæner som var ute paa røverfærd nedigjennem Saltdalsbygdene.
Paa fjellet træfte de en lap som holdt til der og passet renen sin. De spurte da ham, om han visste noget sted de kunde faa gjøre et godt kubb. Jo, det visste han nok, det høvde nu godt. Der skulde være bryllup paa Leivsæt nu, saa der kunde være noget at gjøre; men de maatte vente til det blev kveld, og mørkt; ti da sat hele laget med bordet, saa da kunde det høve at ta alle i et smæk.
Ja, dette likte røverne godt at høre, og var enig med manden i at vente til det blev mørkt om kvelden, til at fare ned til gaarden.
Da saa den tid blev, at de syntes det blev sent og mørkt nok, sa han som skulde være veiviser, at nu skulde de til at fare ned til gaarden. Han skulde tænde en næverlaage, og den skulde han holde i haanden naar han løp nedigjennem fjellet, saa de kunde se hvor de skulde komme efter. Ja, dette blev de alle enige om, og saa blev gjort. Lappen satte da skiene bent paa flaaget. Men fremst paa flaaget laa en stor stein. Da han kom til den, svingte han skiene paa nersiden av steinen; men kasted i samme øieblik næverlaagen nedfor flaaget. Nu trodde naturligvis røverne, at deres veiviser for der hvor varmblusset lyste, og satte bent efter, og nedfor flaaget. Men den sisste av dem, ante nok at ikke alt var som det skulde være, og svinget da han var fremst paa flaaget. Men finnen løp til, og satte spytet i ham, og bakset ham utfor flaaget. Det hørtes da raap og skrik under flaaget, av dem som lappen loste utfor.
Han løp da ned til Leivsæt. Da han kom til gaarden, sat just bryllupslaget med kveldsbordet.
Da han lit op døren til stuen hvor laget sat, skjøt han en pil over hodene paa brurparret, saa den blev staaende i væggen og skjælve. To kraftige resolutte karer for med det samme paa manden, og holdt ham fast som i en skruestik, for at han ikke skulde faa gjøre en ulykke, da de sikkert trodde at det var det han pønset paa.
Men han stod rolig mellem dem, og sa at "de skulde bare ta ham fast, det gjorde ingen ting, men imorgen skulde de komme og være med ham, saa kanske de kom til at faa en anden mening om ham."
Dette vilde selvfølgelig ikkje folket laan øyran aat; men holdt ham fast til andre dagen.
De ville da se og høre hvad forunderlig han hadde at vise dem.
De gik da med ham under omskrevne flaag. Og der møtte dem et uvented syn; ti der laa hulter til bulter en dunge med fremmed utseende, og forslaatte mennesker. Med avbrutte armer og ben, og mollestert (kvæstet) paa forkjellig vis.
Nu fortalte han dem hele tildragelsen, fra først til sist, hvorledes han hadde faat narret røverflokken nedfor flaaget, og saaledes berget baade bryllupslaget, og mange flere fra den visse undergang. Sagnet fortæller, at det skulde være saa mange røvere, at et helt tøndebaand blev uthængt med flintjern, som fandtes hos disse.
Han skulde efter sigende faa en god løn for dette mesterstykke.
Efter dette er det flaaget blev kaldt Kvænflaaget, og det kaldes det den dag idag.